Usynlige sår: Psykisk støtte gir håp i krigsrammede Etiopia

I Etiopia bærer mange på sår som ikke kan sees. Krig, fattigdom og stigma gjør at mennesker med funksjonsnedsettelser ofte faller utenfor både helsevesen og skole. Her jobber organisasjonen Natanim, en av samarbeidspartnerne i årets TV-aksjon for Atlas-alliansen, for å gi psykososial støtte til dem som trenger det mest.

Oversiktsbilde av klasserom med elever i Etiopia

Traumer etter krig

– Mange tror fortsatt at psykiske plager skyldes forbannelser eller besettelse, og at de kan helbredes gjennom religiøse ritualer. Denne misforståelsen gjør at mange lider i stillhet, forteller Zerithun Kassahun, programdirektør i Natanim.

I Nord-Etiopia har flere år med blodige konflikter satt dype spor. Tusenvis av kvinner og jenter har vært utsatt for seksualisert vold, mange har mistet familiemedlemmer, og barn har vært vitne til overgrep.

– Inntrykkene er hjerteskjærende. Mange av barna vi møter har både fysiske skader og alvorlige psykiske traumer, sier Kassahun.

Med støtte fra TV-aksjonen kan Natanim tilby samtaleterapi, gruppesamtaler og praktisk hjelp. Dette bidrar til at mennesker som tidligere har stått alene får støtte til å håndtere sorg og traumer.

Bilde av Zerithun Kassahun, programdirektør i Natanim

Skaper inkluderende skoler

Natanim jobber også tett med offentlige skoler for å skape et tryggere læringsmiljø for barn med psykiske utfordringer og funksjonsnedsettelser.

– Vi lærer opp lærere i hvordan de kan identifisere barn som sliter og tilpasse undervisningen. Noen ganger handler det om små tiltak, som riktig plassering i klasserommet eller at foreldre er til stede under eksamen, forteller Kassahun.

Slik kan barn som tidligere har stått utenfor få mulighet til å lære og delta på lik linje med andre.

Oversiktsbilde av klasserom med studenter som får opplæring

Avlive skadelige myter

Et sentralt mål for Natanim er å endre holdninger i samfunnet. Mange forbinder psykiske lidelser med ekstrem atferd, noe som skaper frykt og mistro.

– Vi jobber både med familier, lærere og helsepersonell for å skape forståelse og redusere diskriminering. Holdningsendring er like viktig som selve terapien, sier Kassahun.