Hva er egentlig angst?

Inni hjernen har vi et alarmsystem som alltid er på vakt. Når det oppfatter fare, sender det signaler til kroppen: Nå må vi gjøre oss klare.

Pulsen øker for å pumpe blod til musklene. Pusten blir raskere for å gi mer oksygen. Sansene skjerpes. Hele kroppen rigges for å kjempe eller flykte.

Det er genialt hvis du møter en faktisk trussel.

Utfordringen er at systemet ikke alltid skiller mellom en livsfarlig situasjon og en muntlig presentasjon i klasserommet.

For kroppen kan begge deler oppleves som fare.

Noen ganger blir alarmsystemet ekstra sensitivt. Det kan skje hvis du har vært mye stresset over tid, opplevd noe vanskelig, eller bare har et nervesystem som reagerer raskt. Da kan alarmen gå selv om det egentlig er trygt. Det betyr ikke at du er svak. Det betyr at kroppen din prøver litt for hardt å beskytte deg.

Tankene fyrer opp flammene

Når kroppen reagerer, begynner ofte tankene å tolke det som skjer.

“Hva om jeg besvimer?”
“Hva om alle ser at jeg er nervøs?”
“Hva om jeg mister kontrollen?”

Disse tankene gjør at kroppen skrur opp volumet enda mer. Og så er spiralen i gang.

Det kan føles skremmende. Men det er fortsatt bare et alarmsystem som har skrudd seg litt for høyt.

Det er lett å begynne å tenke: “Jeg er en som har angst.”
Men angst er noe du opplever. Det er ikke hele deg.

Mange som strever med angst er samvittighetsfulle, empatiske og oppmerksomme mennesker. De registrerer mye og de bryr seg mye. Det er styrker.

Hvis angsten begynner å styre hverdagen din, hindre deg i å gjøre ting du ønsker, eller tar mye plass over tid, er det viktig å snakke med noen om det. Du skal ikke håndtere alt alene.

Angst er kroppens måte å si: “Noe føles utrygt.”
Og ofte kan vi, med tid og støtte, lære kroppen at den faktisk er tryggere enn den tror.