Noen blir vant til å være den sterke. Den som ordner opp, lytter og holder hodet kaldt når andre strever. Kanskje er det deg. Du som alltid sier “det går fint”, selv når det egentlig ikke gjør det. Å være sterk kan være en styrke. Men det kan også bli ensomt.

Det finnes en type ensomhet som kan oppstå når du alltid er den som alltid bærer. Ikke fordi du ikke har mennesker rundt deg, men fordi de sjelden ser når du selv strever.
Kanskje har du lært at det er tryggest å ha kontroll. Kanskje har du fått ros for å være moden. Kanskje føles det nesten uvant å vise at du trenger noe. Over tid kan det bli slitsomt å alltid være den som tåler mest.

Styrke og sårbarhet er ikke motsetninger. De hører sammen. Det kan være uvant å si: “Jeg synes dette er vanskelig.”
Eller: “Kan du hjelpe meg litt nå?”
Kanskje føles det som om du mister kontroll. Men det du egentlig gjør, er å invitere andre inn. Du gir dem en mulighet til å være der for deg slik du har vært for dem. Relasjoner blir dypere når vi deler mer enn bare det vi mestrer, og du trenger ikke bryte sammen for å fortjene støtte. Du må ikke vente til du er helt utslitt før du tar plass. Behovene dine er gyldige lenge før det.
Å si ifra betyr ikke at du er krevende.
Å sette grenser betyr ikke at du svikter.
Å be om hjelp betyr ikke at du er svak.
Kanskje er det sterkeste du kan gjøre akkurat nå, å slippe noen litt nærmere. Du fortjener også støtte.
Trenger du noen å prate med ta kontakt med Hjelpechatten vår her inne.