Det er rart å være i en fase av livet der du skal “finne deg selv”, samtidig som du er omgitt av stemmer som mener noe om hvem du bør være. Foreldre med forventninger, venner med sterke meninger og lærere som spør om fremtidsplaner. Sosiale medier fulle av mennesker som virker skråsikre. Og midt i det hele står du og tenker: Hva vil egentlig jeg?

Mange ungdommer kjenner på et press om å velge riktig. De skal finne riktig utdanning, riktige venner, riktig klesstil og riktige meninger.
Men det er lett å bli så opptatt av å møte andres forventninger at du helt mister kontakten med din egen retning.
Kanskje har du tatt valg fordi folk gir deg applaus.
Kanskje har du sagt deg enig for å slippe en konflikt.
Kanskje har du kjent at noe skurrer, men ikke helt klart å sette ord på det.
Det er ikke et tegn på at du er svak. Det er et tegn på at du er under utvikling.
Å finne ut hvem du er, handler sjelden om én stor åpenbaring. Det handler mer om å prøve, feile, justere og prøve igjen.
Du kan ombestemme deg.
Du kan skifte mening.
Du kan vokse fra noe som en gang passet.
Det betyr ikke at du er ustabil. Det betyr at du fortsatt lærer deg selv å kjenne.
Det kan være ubehagelig å si “jeg vet ikke”. Spesielt når alle rundt deg virker så sikre. Men sannheten er at mange bare er flinke til å late som.
Det er helt normalt å være usikker på hvem du er, hva du vil, hvem du liker og hva du tror på. Identitet formes over tid, gjennom erfaringer, relasjoner og refleksjon.
Du er ikke bakpå, du er midt i prosessen.
Noen spørsmål som kan hjelpe deg å lytte innover
I stedet for å spørre: “Hva forventes av meg?”
Kanskje du kan spørre:
Svarene trenger ikke være klare. Det holder at du begynner å stille spørsmålene.
Å finne ut hvem du er, er ikke en konkurranse. Det er en relasjon mellom deg og deg selv. Noen ganger vil du stå stødig og andre ganger vil du tvile. Begge deler er en del av det å bli kjent med seg selv.
Du skylder ikke verden en ferdig versjon av deg.
Du skylder deg selv tid til å finne ut av det.
Og kanskje er det akkurat der identitet begynner. Ikke i andres meninger, men i ditt stille, ærlige: Dette er meg, akkurat nå.